Ingvil Nordland

Offentlig normering av gårds- og bruksnavn – et brudd på navnebrukerens identitet?

Bygdens folk har gitt min gård navn, og kaller jeg mig efter gården, er det sambygdingene som mitt navn skyldes. Vi kjenner jo gåten om navnet: ”eg hev det, du brukar det.”
(Magnus Olsen i Hvad våre stedsnavn lærer oss fra 1934)

Skrivemåten av norske gårds- og bruksnavn fastsettes etter reglene i lov om stadnamn (stedsnavnloven), og skal som hovedregel følge gjeldende rettskriving og norske rettskrivingsprinsipper. En stor del av den norske befolkninga, om lag 70 %, har et gårds- eller bruksnavn som etternavn. Etternavnsformene har gjerne en mer konservativ skrivemåte enn stedsnavna de er utleda av. For eksempel er det i dag mer enn 11 500 personer i Norge som har etternavnet Dahl, mens under 130 personer heter Dal. 

Svært mange som bor på og driver gårdsbruk i dag, har etternavn som faller sammen med navnet på eiendommen. Mange grunneiere betrakter disse navna som sin egen private eiendom og som en del av deres identitet, og opplever derfor offentlig normering av gårds- og bruksnavn som et overgrep.

Vedtak om skrivemåten av stedsnavn kan påklages, og behandles av ei egen klagenemnd for stedsnavnsaker. I perioden mellom 1992 og 2008 behandla klagenemnda ca. 500 saker som gjaldt skrivemåten av nedarva gårds- og bruksnavn. Med utgangspunkt i et utvalg saker fra Midt-Norge skal jeg i dette foredraget se nærmere på klagernes argumentasjon, og drøfte noen prinsipper og holdninger som kommer fram i denne typen klagesaker.

Dette foredraget bygger på kapittel 6 i masteroppgaven min, Normering av stedsnavn i skjæringspunktet mellom vedtaksorgan og grunneier: en analyse med bakgrunn i klagenemndas behandling av saker fra Midt-Norge i perioden 1992-2008. Hele avhandlingen er tilgjengelig i DUO (Digitale utgivelser ved Universitetet i Oslo), via dette link.